Bokpodd1 episoden med Hege Duckert har premiere på onsdag

Hege Duckert debuterte med en bok om klesmote, fulgte opp med hekser og hekseprosesser, ble popjournalist uten journalistutdanning, kulturredaktør to ganger – og landet til slutt som stabssjef for kringkastingssjefen selv. Alt i alt har hun skrevet åtte bøker, og høstens bok, Kodenavn Jakob, handler om den ukjente krigsheltinnen Eva Jørgensen. Til Bokpodd1 har hun fortalt historien bak boken.

Graver frem kvinner historien har glemt

Hege Duckert har vært opptatt av å finne kvinner som historien har glemt. Hun har skrevet flere bøker om sterke kvinner, og i 2021 ga hun ut Norsk kvinnehistorie på 200 sider.

«Det er kanskje en sær hobby det å jakte på historien og prøve å finne kvinner som burde ha vært lysende stjerner og som ikke har vært det. Akkurat denne historien her kom jeg over da jeg gjorde research til en bok jeg skrev som het Norsk kvinnehistorie på 200 sider. Selvfølgelig et helt umulig prosjekt.»

Det var i forbindelse med dette arbeidet at hun oppdaget historien til Eva Jørgensen:

«Da jeg fant denne historien, så synes jeg det var så åpenbart at den burde ha hatt mer plass. Mye av det kan selvsagt skyldes kjønnsrollemønsteret etter krigen, men Eva Jørgensen var faktisk militær leder, og den eneste kvinnen jeg fant som hadde vært det. Likevel så ble hun oversett, og veldig urettferdig behandlet.»

Eva Jørgensen er utelatt i de fleste store historieverk om krigen, og finnes bare i noen få verk om kvinner i motstandsbevegelsen. Men hun har ikke fått noen plass i den store historien, og det har Hege Duckert gjort noe med.

Sekker med pistoler, geværer og håndgranater

Allerede i forordet i Kodenavn Jakob forteller Hege Duckert en morsom historie som sier mye om Eva Jørgensen – eller Eva Kløvstad, som hun het som gift:

«Som 75-åring ringer hun til politiet på Hamar og spør om de kan sende en patrulje hjem til henne fordi hun har noen våpen fra andre verdenskrig som hun gjerne vil bli kvitt.

Han som tar telefonen på politihuset, tenker at dette kan umulig være noen hastesak. Det er over 50 år siden krigen, og tro meg, rundt omkring på gårdene på Hedmarken finnes det mye rart skrot. Så hvorfor dette skulle være noe spesielt, det skjønner han ikke. Så han sier bare til henne at du kan komme innom og levere dem i politivakta.

Da blir det først helt stille og så sier hun: ‘Nei, det går nok ikke, så mye klarer jeg ikke å bære.’ Så viser det seg at hun ikke har én pistol eller et gevær, hun har sekker på sekker med pistoler, revolvere, håndgranater, geværer som hun da samlet inn på vegne av motstandsbevegelsen for lenge siden. Så hun har rett og slett hele boden full.»

Et lite miljø med hjemmefrontfolk og gestapister

Eva Jørgensen gikk på gymnaset ved Katedralskolen på Hamar de siste årene før krigen brøt ut. Det var et lite miljø som snart skulle splittes av krigen:

«Det var noe av det som trakk meg til historien, for Hamar var en veldig liten by på den tiden. Og de ungdommene som drev rundt, noen som motstandsfolk og noen som gestapister, de kjente hverandre fra før. Noen av dem omgikkes hverandre, de gikk i samme teatergruppe eller kjente i alle fall til hverandre for det var et så lite miljø.»

Store spenninger på Hedmarken

Da krigen brøt ut, ble det store spenninger i miljøet Eva Jørgensen vanket i, og det var mange nazister på Hedmarken:

«Så var det også et spenningsmiljø på Hedmarken mellom storbøndene og bybefolkningen. Relativt sett så var Oppland og Hedmark de mest nazifiserte fylkene i Norge under krigen. Så jeg ser for meg at det var veldig store spenninger i samfunnet akkurat da, og det tror jeg også satte sitt preg både på hele denne historien, men også på Eva personlig.»

Store opprullinger av motstandsbevegelsen høsten 1944

Mens Eva Jørgensens kjæreste og mange andre motstandsfolk måtte flykte til Sverige i løpet av krigsårene, ble det også bygget opp en hjemmefrontbevegelse i Hedmark. Men høsten 1944 ble store deler av den rullet opp på grunn av angivere og tortur:

«Man kan jo lure på hvor god hjemmefronten på Hedmarken var i den forstand at det var i utgangspunktet samme miljø, det var veldig mye idrettsgutter som enten hadde gått i klasse sammen eller … Så det var ikke forferdelig vanskelig hvis man først fikk tak i noen.»

De som ble arrestert, ble utsatt for voldsom tortur for å røpe andre fra hjemmefronten. Flere av de lokale gestapistene sto for den verste torturen, og de fleste av dem var mellom 23 og 28 år:

«Ja, det var noe av det som gjorde mest inntrykk på meg når jeg jobbet med dette stoffet at jeg ikke hadde visst hvor brutalt det siste året av krigen var.

På Hamar var det sånn at de tømte kretsfengselet for fanger, og bare reserverte det til motstandsfolk. Og så tolket de lovene, for de hadde regler for når man kunne torturere folk og når man ikke kunne gjøre det – ja det høres jo helt vilt ut bare det – men de tolket disse fullmaktene som hvis det dreide seg om motstandsfolk så hadde de alle rettigheter. Det gjorde at det var helt katastrofe å havne i Hamar fengsel, for der var man nesten helt sikker på å bli torturert.»

Et tilbud hun ikke kunne si nei til

Sent i november 1944 dukker advokat og Hedmarks Milorg-sjef, Christian Juell Sandberg, opp hjemme hos Eva og moren hennes:

«Så spør han henne helt uten videre om hun vil være sekretær for ham. Da er det kanskje verdt å si at hun jobber som sekretær. (…) I tillegg forteller han at han er leder for den lokale motstandsbevegelsen og trenger henne som illegal sekretær med det samme.

Hun svarte ja takk nærmest som et lite hjertesukk, for endelig var det noen som ba henne gjøre noe viktig.»

Hege Duckert forteller i Bokpodd1 at det raskt gikk galt. Noen uker senere blir sjefen hennes, Sandberg, arrestert av Gestapo på advokatkontoret sitt.

Arrestasjonen foregår ikke uten dramatikk:

«Da kommer det to unge menn som jobber for Gestapo. To nordmenn på døra, eller én vanlig politimann og én fra Gestapo. De er nok ganske rusa. For det var vanlig på slutten av krigen for å holde ut, det å klare disse aksjonene, så tok de noen amfetamin-aktige piller. Så de er ikke i vater noen av dem.»

De stormer inn og arresterer Sandberg, men opptrer litt klønete. Han benytter sjansen til å rømme. Den ene gestapisten får panikk, skyter etter ham og treffer. Sandberg havner på sykehus. Eva planlegger en flukt for ham, men han dør før hun rekker det. Dermed er det egentlig bare Eva igjen av hjemmefronten på Hedmarken.

Jakob – den nye sjefen

Etter å ha fulgt Milorgs regler og gått i dekning noen uker, får hun kontakt med Milorg i Oslo. Hun får da i oppdrag å reorganisere hjemmefronten på Hamar i samarbeid med en sentral person derfra. Etter hvert konkluderer Oslo-utsendingen med at hun må være sjefen.

Sammen med utsendingen fra Oslo bygger Eva Jørgensen opp et nytt nettverk for hjemmefronten og tar kodenavnet Jakob:

«Hun hadde ingen tro på at noen ville finne seg i å ta noe kommando fra en jente på 23. Så det å ta et mannsnavn, bestemte hun seg for med en gang. Hun fikk likevel problemer med en gang hun skulle ringe til noen. Hun hadde jo et kvinnelig dekknavn også, men stort sett så ga hun beskjeder under navnet Jakob.»

Kjæresten blir rasende

Utover vinteren 1945 klarer Evas organisasjon å få mange utsatte folk over til Sverige, og styrken hennes gjennomfører flere aksjoner. Samtidig kommer mange av flyktningene tilbake for å kunne delta i de siste kampene, deriblant hennes kjæreste Tor Kløvstad.

Tor aner ikke at han nå tar imot kommandoer fra sin egen kjæreste. I stedet ber han Jakob om å sette ham i kontakt med Eva fordi han er urolig for henne. Jakob beroliger ham og avtaler et møte for dem:

«Det er et veldig spesielt møte, fordi han vil gjerne ha kontakt med henne. På en måte er rollene snudd mellom dem, for han har jo da hatt hemmelig virksomhet i mange år og ikke fortalt noe til henne, og så plutselig så er hun i en situasjon hvor hun vet hva han driver med, men han ikke vet hva hun driver med.»

Det blir noen stormfulle dager på en hytte med gjensynsglede, elskov – og stor ståhei når han forstår hvem Jakob virkelig er.

Freden kommer, og gutta tar over

Idet tyskerne kapitulerer og freden kommer, skjer det som rystet Hege Duckert da hun oppdaget historien om Eva Jørgensen:

«Da får de først beskjed om at de skal inn til Hamar og ta de sentrale kontorene – om du vil – knutepunktene fra jernbanen til politiet, og da får hun beskjed om at hun må vente, for da skal gutta innta først.

De tenker det er altfor farlig for henne å komme inn, men så kommer hun inn etter hvert og er da med og marsjerer gjennom Hamars gater i den improviserte uniformen som hun og alle de andre Milorg-gutta har. Det beskrev hun selv som et av de stolteste øyeblikkene i livet sitt. Det å få lov til å marsjere gjennom gaten som eneste jente sammen med det store kompaniet.»

Det er en stor triumf for henne, men stemningen er ikke bare god. Duckert mener noe av grunnen er at guttene, som lenge hadde levd i skjul i en hemmelig hær, nå endelig skulle vise hvor tøffe de var. Da ble det «et skår i gleden at de skjønner at de har tatt kommando fra en jente på 23.»

Blir nektet å marsjere forbi kongen

Etter at kong Haakon VII kom hjem den 7. juni 1945, ble store deler av hjemmefronten invitert til Oslo for å marsjere forbi Slottet den 9. juni. Eva drar til Oslo sammen med sine menn og gleder seg til en av de største dagene i livet sitt, men da snakker gutta sammen:

«Den beskjeden som er blitt gitt er at alle lederne skal gå sammen med mennene sine. Men så har de en liten rådslagning de gutta på Hedmarken, og så syns de det er flaut å ha med seg en jente i paraden. Så de gir henne beskjed om at det passer seg ikke. Det passer seg ikke med en jente i paraden.»

Også kjæresten til Eva er med på den avgjørelsen.

Kull Kløvstad

I Bokpodd1 forteller Hege Duckert om hvordan Eva Jørgensen giftet seg med sin Tor i 1947 og ble Eva Kløvstad. Hun jobbet som sekretær ved det lokale sykehuset til hun ble pensjonist, og fikk til slutt Kongens fortjenstmedalje som «sekretær i særklasse», men ikke for det hun gjorde under krigen.

Selv om Eva kanskje først nå med Hege Duckerts bok får sin riktige plass i norsk krigshistorie, har hun blitt mer anerkjent de siste årene, blant annet på Krigsskolen. Der døper de kullene sine etter gamle krigshelter, så der har de hatt «Kull Linge» og «Kull Sønsteby». I 2024 kalte det nye kullet seg for «Kull Kløvstad».

I Bokpodd1 forteller Hege Duckert også om researchen til boken, sin oppvekst, sin karriere og hvilke bøker som har betydd mest for henne.

Tidligere podkaster kan du høre her

De neste episodene som publiseres er: 

28. okt Torbjørn Røe Isaksen

04. nov Jan Kjærstad

11. nov Vetle Lid Larssen

18 Nov Mimir Kristiansen

25 Nov Frode Grytten